Arbeidet med de første bygdebøkene for Elverum tok til for godt over 100 år siden. Bøkene kom ut i perioden 1909 til 1921 og forfatteren var Stian Herlofsen Finne-Grønn (1869-1953), jurist, arkivmann og personalhistoriker. Verket bestod av to halvbind gards- og slektshistorie og ett bind generell bygdehistorie. Dette var et pionerverk for sin tid, og bind 1 er i ettertid betegnet som den første sammenbygde gards- og slektshistoriske bygdeboka i Norge (Mads Ramstad: Bygdebokmodeller i skriftet Frå gard til grend, NLI 2001). Finne-Grønns bøker har mange gode kvaliteter, men også sine brister. Boka var skrevet for bygdas bønder og skogeiere og tar utgangspunkt i de eldre matrikkelgardene og brukerne der. Småbrukere, husmenn og andre småkårsfolk, som utgjorde en stor del av bygdefolket, hadde ingen naturlig plass i bygdeboka den gang.
I 1944 ble det tatt initiativ til en ajourføring av Finne-Grønns verk om Elverum. Boka kom i 1958 og tok for seg forskjellige sider av bygdehistorien, men kritikken viste at det var ei videreføring av gards- og slektshistoria folk flest ventet på. På midten av 1960-tallet kom spørsmålet om nye gards- og slektshistoriske bygdebøker for Elverum opp. Arbeidet ble satt i gang i 1978, og første bind i den nye serien forelå i 1983, med Håvard Skirbekk (1903-1983) som forfatter. Boka omhandler vestsida av Heradsbygda. Senere bøker av Magne Stener og Kari Lintoft dekker resten av Heradsbygda, Strandbygda og Hernes. Den foreløpig siste boka kom i 2002. Senere har Sør-Østerdal Slektshistorielag arbeidet for at arbeidet skal tas opp igjen, og fra og med 2009 har Elverum kommune bevilget et beløp til videreføring av prosjektet, det vil si østre Elverum (Sør- og Nordskogbygda) og Leiret.
Da arbeidet med bygdebøkene ble satt i gang i 1978 manglet en helhetlig plan for hvordan prosjektet skulle gjennomføres, både med hensyn til oppbygging av bøkene og hva som måtte gjennomgås av kilder etc. Viktige kildeserier som for eksempel tingbøker er i liten grad utnyttet. For eldre tid hadde man også den oppfatning at Finne-Grønn hadde funnet ut det som var mulig å finne ut, noe som ikke er tilfelle. En konsekvens er at de nye bygdebøkene bærer preg av å være blåkopier av Finne-Grønns bok hva gjelder eldre slektshistorie, med de feil og mangler det medfører.
I forbindelse med videreføring av bygdeboka ser Sør-Østerdal Slektshistorielag det som nødvendig med en omfattende kildegjennomgang. Arbeidet er nå i denne fasen, og det vil gå noe tid før kommende bind for Sørskogbygda foreligger.